torsdag 6. juni 2013

Ungdom + politikk = sant - kanskje?

I mange år har det vore viktig å fremja ungdomsengasjement. Men aldri har det vel vore så viktig, og så mykje snakka om som etter 22.7.11. Den dagen endra mykje seg for mange, det gjeld og unge som valde å engasjera seg i etterkant. Overalt, heile tida, alltid høyrar me vaksne som snakkar om kor viktig det er få unge til å engasjera seg, då spesielt kanskje i politikken. Men kva skjer eigentleg når unge engasjerer seg?!

I veldig mange tilfellar vert ungdomsengasjement teke i mot med opne armar og store smil, men det gjelder ikkje alltid og overalt. Når ungdomar er ute å snakkar og fremjar gode forslag, er det slik at alle "berre må" fortelja kor bra det er med sunn god ungdom, kor flinke dei er og kor mykje dei betyr for til dømes det norske demokratiet. Men for meg, verkar det som om det inntil ungdomen si røyst plutseleg får noko å seie, meir enn berre ord i avisa. Når ungdom kjem på den arenaen at deira meiningar og forslag faktisk skal takast på alvor, så verkar det som om mange ikkje lengar ønskjer å ha ungdomen der.

Det kan vera innad i ein organisasjon, det kan vera på Stortinget eller i fotballklubben. Når ungdomen plutseleg har ei stemme, som er teljande, då verkar det som om dei skal teiast i heil eller i hvertfall ikkje ha eigne meiningar og eiga ståstad. Det er fint at dei meinar noko, men "dei vaksne veit alltid best". Dei har jo tross alt vore med sidan Napoleon herska over Frankrike og kjenner alle rutiner, prosedyrar og veit korleis ting har vore sidan før oljefondet. For meg verkar det som om ungdomen skal vera dei vaksne sine fjes utad, dei som skal gjera "grasrot arbeidet", men aldri verta nemd. Det å vera ungdom og det å ha ansvar heng liksom ikkje heilt saman.

Når einskilde får for mykje makt og vil ha ting på si måte, då er gjerne det beste å teie ungdomen i heil. Ungdomen har jo som kjend så mykje meiningar om alt og ingenting, at er det nokon som faktisk tørr stå opp og seie mot om noko kan endrast på, så er det jo nettopp ungdomen. Dei som ser ting frå eitt nyare perspektiv, men har respekt for "dei gamle synspunkt". Det er ungdomen som kan koma med knakande gode idear, men er like gode på å følga dei ordrane dei får.

"Handling foran ord" syng Gabrielle i songa si, og den setninga er det mange som bør ta til seg og kjenne litt på. Det er på tide at ungdomen faktisk får sleppa til. Men for at det skal skje, må ungdomen stå samla. Ikkje tolerera at dei vaksne berre nikkar og smilar, men når det kjem til stykke, berre "skyv ungdomen sine meiningar under teppet". Det er på tide at ungdomen sjølv reisar seg og seier NEI til å verta overhøyrd, seier NEI til å verta bortgøymd og snakkar høgt om sine fantastiske og verdifulle synspunkt. Ungdomen sjølv må seie at nok er nok og ta sin plass i politikken og i organisasjonslivet elles.

Ungdom + politikk = sant - dette burde vore naturleg, det er det ikkje, men det må me få gjort noko med! Engasjer deg, ikkje lat deg sjølv verta tråkka på. Rett deg opp i ryggen og fortel dei vaksne at alle har ei stemme, den stemma har og ungdomen!